Ja, det er akkurat det eg er. Eg hadde håpa på å få skrive eit lykkeleg innlegg no ikveld. Men eg klarer ikkje, eg har, som mange andre – tatt tragedia i Noreg inn over meg. Eg veit ikkje om eg kjenner nokon eller ikkje, men samstundes går det inn over meg. Det er ikkje til å unngå.
Som regel når vi reiser på tur, er musikken på “full guffe”. Men i dag har vi kjørt mange mil med berre radioen på. Mange oppdateringar, og mange tunge beskjeder å få. Det er heilt ufattelig det som har skjedd, både i Oslo sentrum, og Utøya.
No tek vi snart kveld, eg er ikkje så snakksaleg av meg i kveld. Tankane mine surrar rundt, og håpar at dykk tek vare på kvarandre.
Det er så utrolig trist, og tror jeg snakker for "alle" når jeg tenker "hvorfor?". Det som gjør det ekstra sårt er jo at dette ble utført av en av "våre egne". Er jo et slags mytteri av verste sort! Her har vi tent lys for alle som er berørt av tragedien. Ord blir virkelig fattige i stunder som dette, men det er godt å se at vi går sammen og gir/får støtte, også over landegrensene.
SvarSlett